Begrepet "brennbarhet" når det brukes i forbindelse med byggematerialer, skaper det ofte et bilde av noe som lett antennes og brenner, men realiteten er at spekteret av brennbare produkter og materialer er stort, alt fra det som antennes lett og brenner raskt, til det som er vanskelig å antenne og/eller som vil selv slukke.
Kun fordi et materiale er "brennbart" betyr ikke det at det vil brenne under enhver omstendighet, mens et "brannfarlig" materiale (f.eks. bensin) lett kan antenne ved omgivelsestemperatur når det utsettes for en flamme. Så, "brennbar" betyr ikke nødvendigvis "brannfarlig".
‘Brennbare» termoplastiske materialer, som umodifisert polyetylen, smelter når de utsettes for temperaturer over smeltepunktet (ca. 110 °C for umodifisert polyetylen) og antennes lett (flammende forbrenning) når de utsettes for tilstrekkelig varme. På den annen side, "brennbare" herdede isolasjonsmaterialer som PIR og fenolbasert isolasjon forkulles når de utsettes for nok varme, og denne prosessen reduserer og kan stoppe enhver flammende forbrenning, hvis varmeeksponeringen er stor nok til at den kan skje. Når varmekilden fjernes, vil forkullingen stoppe, og eventuell forbrenning vil selv slukke. Selv om hastigheten av dette vil variere avhengig av produktet.
Å gruppere produkter med et så bredt spekter av ytelsesegenskaper under én bred overskrift av «brennbart» er derfor i beste fall lite nyttig og i verste fall villedende.
For tiden, for bygningsisolasjonsmaterialer, bestemmes "brennbarheten" til et produkt av to tester under
For eksempel er BS EN ISO 1182: 2019, brukt til å bestemme brennbarhet, en liten skala test designet for å vurdere om et produkt vil bidra til brann. En liten prøve plasseres i en sylindrisk ovn som holdes ved 750°C. I løpet av 30-minutters testen overvåkes temperaturendringer på overflaten og i midten av prøven via termoelementer (sensorer). Prøven er også observert for tegn på vedvarende flamme. Ved slutten av testen beregnes massetap fra prøven. Mens, EN ISO 1716: 2018 (bestemmelse av brutto forbrenningsvarme (brennverdi)) bruker en enda mindre materialprøve for å beregne maksimal varmeavgivelse av en prøve når den er fullstendig brent. En liten testprøve males til et pulver og antennes i en trykksatt oksygenatmosfære i en kalorimetrisk bombe. Bomben er plassert i vann og temperaturendringer i vannet overvåkes under brenningen. Bruttobrennpotensialet beregnes deretter basert på temperaturendringer, prøvemasse og andre korreksjonsfaktorer. Ingen av disse testene vurderer det komplette produktet slik det er plassert på markedet, hvordan det brukes, eller hvordan det reagerer med de andre produktene i et komplett byggeelement.
Dette er grunnen til at det er minst like viktig å forstå hvordan produkter fungerer som en del av et helt element i konstruksjonen, som det er å ha en grunnleggende produktklassifisering. Selv om individuell produkttesting kan være nyttig for å gi et grunnlag for ytelse, kan det ha alvorlige begrensninger når man prøver å vurdere ytelsen til et komplett bygningselement, for eksempel et flatt tak, både når det gjelder skala og fordi det ser på produktmaterialet. isolert sett, snarere enn i sammenheng med applikasjonen den er ment for.
Anerkjent, uavhengig tredjepartstesting av komplette systemer eller bygningselementer kan derfor være den beste måten å vurdere hvordan en gitt kombinasjon av produkter vil yte, uavhengig av brennbarhet.
Det finnes imidlertid ingen standardisert testmetode for dette brannscenarioet som kan brukes til å bestemme både lateral og nedadgående brannspredning med flere panelkonfigurasjoner, og dette er et område som helt klart må tas opp. Nasjonale brannmyndigheter bør be Europakommisjonen om å ta tak i dette snarest gjennom CEN. I mellomtiden bør nasjonale meglere og forsikringsselskaper også presse på for å få forsikringsbransjen til å utvikle et program for testing og sertifisering som tar hensyn til de ulike variablene som kan oppstå.
I 2020/21 ga Kingspan Insulation Efectis i oppdrag å teste ytelsen til to vanlige nederlandske flate takkonstruksjoner i tilfelle brann i et solcellesystem, inkludert en takkonstruksjon med et FM-godkjent PIR-isolasjonsmateriale som er klassifisert som brennbart. Resultatene utfordrer oppfatningen om at isolasjon på flate tak under solcellesystemer aldri bør være noe annet enn Euroklasse A1. Vi har publisert en White Paper som beskriver resultatene av testingen, og som kan lastes ned gratis.
